Mission: failed

Dagen i dag har vært en merkelig dag.

Offisielt har jeg hatt første skoledag i 2011 i dag. Den begynte med å hjelpe Erlend å stå opp kjempetidlig, slik at han kom seg til Dragvoll på forelesning kvart over åtte. Jeg tror det er første gang at han har vært morgengrumpy og jeg har vært blid. Det merkelige her er altså at jeg var blid, men jeg tror kanskje det var mest en motvekt mot Erlend, for å prøve å få han i bedre humør.

Etter at matpakka var smurt, og skolesekken pakket, la jeg meg igjen, men fikk selvfølgelig ikke sove. Også ganske merkelig til meg å være. Jeg sto opp, satte på en klesvask (!) og dro på skolen. Der øvde jeg, og hadde etterhvert noen timer observasjonspraksis.

Etter dette tenkte jeg å dra hjem for å gjøre unna endel ting som jeg føler jeg må få gjort, men vår kjære ytterdør hadde slått seg vrang. Jeg fikk virkelig ikke opp døra. Jeg sto der i kulda og frøys, og Erlend var på jobb på Ranheim, uten mobil med strøm. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gjøre det beste utav det - som pappa ville ha sagt - og gikk ned til Solsiden. Det satte jeg meg på Egon, med noe lesestoff, en kopp kaffe og pizzabuffet. Alt var fryd og gammen, helt til paret på nabobordet begynte å oppføre seg ganske merkelig.

Jeg må påpeke at det var lite folk i restauranten, og jeg (og dette paret) satt i et litt avsidesliggende avlukke. Plutselig gikk det opp for meg at disse to nettopp hadde slått opp, rett der foran meg. Kjipt i seg selv, men også ganske flaut ettersom jeg fikk med meg absolutt alt de sa. Det var heller ikke så enkelt å flytte seg, det hadde blitt hakket påfallende. Jeg satt derfor der, og begravde meg i boka og kaffekoppen, og prøvde alt jeg kunne å bli usynlig.

Nå har jeg skrevet massivt langt allerede (jeg vet de fleste av dere som leser dette ikke gidder mer enn noen avsnitt), så jeg skal konkludere med at dagen ble avsluttet med å stå ute i 40 min og vente på min kjære. I morgengrumpiheten hadde jeg spurt erlend når han var ferdig ("Du er ferdig ti, sant?"), men det viste seg å være halv elleve.

Mitt første nyttårsforsett er brutt: jeg har definitivt ikke sluttet å fryse på tærne.